Folk spør ikkje. Folk syns.

Folk spør ikkje.
Folk syns.

Sanna Sarromma har skrive ein kronikk i VG der ho «klargjer» sitt syn på inkludering av barn med spesielle behov. For å underbygge kva ho meiner, trekkjer ho fram nok eit eksempel frå røynda, nok eit eksempel sett frå trygg avstand – nemleg ei jente ho ofte ser når ho følgjer sine to barn til skulen. Denne jenta går åleine med assistenten like bak, noko Sarromma tolkar som eit forsøk på å at jenta skal vere sosial med klassekameratar på vegen, men ettersom så ikkje skjer, konkluderer Sarromma med at inkluderinga av jenta ikkje er vellukka. Deretter bekymrar ho seg for at lokalpressa skal kontakte foreldrene til jenta, slik at dei kan kome til å seie si meining om henne, om stakkars Sanna Sarromma, som er så «politisk ukorrekt» at ho nok ein gong har tillat seg å meine noko om verkelege barn i lokalmiljøet sitt.

Vel, det kunne ho kanskje tenkt på før ho brukte jenta som eksempel i ein kronikk i VG. Eller endå betre: Kanskje ho kunne lært av reaksjonane på forrige synsebonanza, spora familien opp sjølv og faktisk spurt dei? Eller, og her er ein ordentleg radikal tanke, kanskje ho kunne spurt jenta? Så ofte som ho ser henne på skuleveg, ville det vel ikkje vere heilt unaturleg å ta kontakt, særleg om ho meiner at jentas mål skulle vere å vere sosial med klassekameratane på skuleveg.

Sarromma har heller ikkje lært at hennar femten minutt i klasserommet til guten på Vingar skule ikkje kvalifiserer til å vite om hans inkludering er vellukka eller ei. Ho skriv i kronikken at det han gjer på sin iPad ikkje er det same som dei andre barna gjer på sine iPads. Neivel. Og så? Trur ho verkeleg at alle barn med spesielle behov kan gjere det same som resten av klassen dei har tilknyting til? Trur ho at dei alle har same mål for si deltaking i klasserommet?

Det skal ikkje vere farleg å diskutere spesialpedagogikk og ulike løysingar for spesialundervisning, men det må då for faen gå an å setje seg inn i saker, særleg etter å ha skapt ein slik storm som Sanna Sarromma har gjort. Ho må vere over rimeleg normalt sjølvopptatt som brukar ein tredjedel av sin «klargjerande» kronikk til å synast synd på seg sjølv, ein tredjedel til å gjenta og utvide sit arsenal av udokumentert synsing om verkelege personar og ein tredjedel til å seie noko alle er einige om – nemleg at det må vere barnet som står i sentrum.

Og når eg blir i overkant forbanna, så er det to grunnar til det:

Den første er at all mi frykt for kva folk skal SYNS om oss og våre val som familie med spesielle behov med dette blir forsterka. Ikkje gå der og lur, ikkje gå der og konkluder bak vår rygg, spør då vel! (Privat, vel å merke, ikkje som kommentar til denne bloggen.)

Det andre er at eg er for reine spesialskular for dei som treng og ønskjer dette. Vi har sjølv ønska dette for vårt barn med autisme, og er glade for å ha tilbodet. Det er diverre ikkje alle som er einige i at det er ein god idé. Men kva skal vi med fiendar når vi har venner som Sanna Sarromma?

9 kommentarar on Folk spør ikkje. Folk syns.

  1. Gro Reppen
    17. juni 2015 at 20:28 (2 år ago)

    syng ut! Å snakke med folk i stedet for om folk bør inn i de 10 bud

    Svar
    • admin
      30. september 2015 at 21:51 (2 år ago)

      Ja!

      Svar
  2. Elfinn Færevåg
    18. juni 2015 at 6:14 (2 år ago)

    Napoleon sa det slik:
    Det er startet flere kriger for ting som ikke er sagt, enn for ting som er sagt.

    Svar
  3. Morten Horn
    20. juni 2015 at 14:59 (2 år ago)

    Olaug, du skriver så drivende godt, det er en fryd å lese selv om temaet er trist og vanskelig. Det er veldig godt at det finnes stemmer som din i det offentlige ordskiftet, som bidrar til nyansering – til å gjøre vanskelige debatter akkurat så vanskelige som de faktisk er.

    Håper du vil skrive mer – ikke minst i den veldig krevende tiden vi har foran oss, med revisjon av bioteknologiloven. Jeg frykter – som tidligere erfart – en banalisering av debatten det hele skal kokes ned til om man er for eller mot framskrittet, for eller mot å kvitte seg med kristendommens klamme hånd. Det er svært vanskelige spørsmål vi skal ta stilling til, og dessverre er det mange som løser kompleksiteten med å lene seg til fordommer og myter – enkle løsninger på kompliserte spørsmål.

    Vennlig hilsen Morten Horn

    Svar
    • admin
      30. september 2015 at 21:51 (2 år ago)

      Tusen takk for kommentar og oppmuntring!

      Svar
  4. Hanne-Kari Havik
    29. juli 2015 at 1:39 (2 år ago)

    Hei. Jeg er ei dame på 48 år, med diagnose asperger syndrom, en diagnose innenfor autismespekteret. Og har lyst til å dele hva en psykolog sa til en familie som hadde barn med autisme. Han/hun sa at en autist er som en snegle i sitt sneglehus. Når det er trygt å komme fram, så titter sneglen fram fra sneglehuset sitt. Men ingenting, absolutt ingenting, kan få lokket sneglen fram, hvis det er utrygt utenfor. Slik er det ofte med autisme, også, var psykologens erfaring.

    Den erfaringen er også min. I min hverdag er jeg nokså isolert, for det er for slitsomt å ha med altfor mange folk å gjøre. I USA begynte det en kar på college i 2011, som hadde diagnose lavtfungerende autisme (såkalt, jeg liker ikke betegnelsen, i likhet med mange andre autister av såkalt høytfungerende slag). Han kunne det, fordi han hadde pc til å hjelpe ham med å forme et språk, til tross for at han selv ikke hadde verbalt språk. Jeg har fått med meg at du har en sønn med autisme. Selv om jeg selv har diagnose asperger, så kan jeg ikke fullt og helt sette meg inn i hvordan sønnen din har det, men jeg kan tenke meg til endel av utfordringene han står overfor, fordi jeg selv har noen av de samme.

    Jeg er selv lukt og lydsensitiv, blant annet, og liker ikke særlig for sterkt lys, heller. Ørepropper er en fin oppfinnelse, i den grad det blir godtatt at man bruker det utendørs, av andre mennesker, for folk krever jo at man er tilgjengelig sosialt. Kjøpesentre er laget for nevrotypiske mennesker, muzaken kunne jeg godt tenkt meg å vært foruten, samt at folk dunker borti en. Og det generelle lydnivået. Selv føler jeg også krav om å pynte på ting. Selv om jeg har godt språk, så greier jeg allikevel ikke å få formidlet ting til folk på en for dem forståelig måte. Noe går tapt i oversettelsen, på sett og vis, tror jeg. Og andre krever av meg at jeg skal være annerledes enn det jeg egentlig er. Ergo krever de, konstant, at jeg pynter på ting som ikke egentlig trenger å pyntes på, fordi det skulle kunne bli godtatt akkurat sånn som det er.

    Det er pent nok som det er, eller slik det er, slik er det. Så jeg jobber med å tolerere at nevrotypiske mennesker sannsynligvis rett og slett ikke liker å se ting sånn som de er, det er det som er mitt inntrykk, ihvertfall.

    Svar
    • admin
      30. september 2015 at 21:50 (2 år ago)

      Tusen takk for denne kommentaren, og beklager sterkt at svaret kjem så seint. Ja, du har nok rett i at nevrotypiske treng ymse innpakking for å tolerere kunnskap om korleis ting er.

      Svar
  5. Hanne-Kari Havik
    29. juli 2015 at 1:56 (2 år ago)

    Jeg reagerte også da jeg leste om Sarromaa og hva hun sa om det barnet m. autisme/downs, det har hun ikke faglig bakgrunn for å uttale seg om. Ganske enkelt fordi ethvert menneske først og fremst er et individ. Man trenger langt mer enn 10 min. i et klasserom for å sette seg inn i hvordan andre mennesker har det. Har også skrevet denne arikkelen her (blant annet):

    http://radikalportal.no/2014/12/18/jeg-vil-ikke-henge-som-en-sur-eplekart-pa-arbeidsministerens-gren/

    Svar
    • admin
      30. september 2015 at 21:48 (2 år ago)

      Beklager sterkt sein respons – men tusen takk for innlegg på bloggen og lenke til fin artikkel.

      Svar

Legg att ein kommentar

Epost-adressa di vil ikkje bli publisert. Naudsynte felt markert *






Kommentar *